Saklighet på nettdebatter

Knut Olav Åmås hevder at nettdebatter fort kan bli den seriøse debattens endestasjon og søppelkasse. Mange nettdebatter gjør det mulig for brukerne å debattere under anonymt “navn”, noe som ofte kan gjøre debattene veldig useriøse ettersom debattantene er anonyme og ikke får konsekvenser om de legger ut useriøs informasjon. Forskning gjort på 70-tallet viser også at ved anonymitet på nett, oppfører folk seg på en uakseptabel måte de ellers ikke ville gjort ved en seriøs ID. Ved at barn kan bruke anonyme ID’er, kan dette føre til at de kontakter personer de ikke ville turt å ta kontakt med om de hadde stått frem med fullt navn. Dette kan gi skumle konsekvenser.

På en annen måte, kan det være svært positivt med en anonym bruker på nettdebatter. Da kan nemlig folk ytre sine sterke meninger uten at det skal være en fare for deres personvern. Det blir lettere at folk gir sine ulike synspunkt som kan gi vittig informasjon og øke kvaliteten på debatten.

Internetts historie

Internetts historie startet på 1960-tallet da det ble aktuelt å finne en kommunikasjonsmetode som kunne motstå virkninger av et atomangrep. Dette skyldtes at den kalde krigen brøt ut i dette tidsrommet. Gjennombruddet kom med Paul Baran i 1964. Paul Baran var en forsker som ville gjøre det mulig å overføre data over et telenett. ARPANet var internetts forløper og ville sørge for at nettet ikke skulle bryte sammen selv om en enhet krasjet.
Den kraftige veksten kom på 1970-tallet. Det militære systemet ble langsomt omgjort til et sted for konferanser og annen kommunikasjon og fikk en helt ny hastighet. På 1980-tallet ble flere datanettverk satt sammen og utgjorde “internett”. I 1991 ble internett svært åpent i forhold til det det hadde vært, og kommersiell bruk av internett ble lovlig i stor grad.
I dag har internett mangfoldige muligheter og brukes til å motta informasjon via data, men er også en plattform for kommunikasjon over landegrenser.

Hun som har skrevet om internetts historie, heter Merete Asak og stort mer står det ikke om henne. Hun skriver gjennom et selskap som heter Powertech. Powertech virker seriøst fordi det ble startet av teknologer. I dag er det et selskap som er ledende innen kommersiell internettbruk til privatmarkede i Norge. De sier selv at de er et selskap med høy kompetanse, og jeg tror ikke de ville latt folk skrive om internett ol. hvis de visste at skriveren ikke hadde et visst kunnskapsnivå. Allikevel ville jeg ikke stolt 100% på informasjonen ettersom den er skrevet av en sivilperson, som det ikke står svært mye om.

- Merete, historie om internett (årstall: ?)

Lastet ned: 11.12.10
- Powertech’s hjemmeside (årstall: ?)

Lastet ned: 11.12.10

Filmeffekter

Kamerabevegelse:
Dette er en veldig dårlig film, men den får frem tre greie og vanlige kamerabevegelser. (Se bort ifra deres små seanser før faktaen kommer)



The reverse effect:
Denne effekten er veldig kul, og får ting f.eks luftige trisk til å se dramatiske ut, eller den kan rett og slett bare brukes for å vise ting helt enkelt baklengs.



Lyseffkter:

Den Italienske neorealismen

Filmen “Medicante” omhandler filmkarakteren “Umberto D.”. Filmen er fra 1952 og er regissert av Vittorio de Sica som var en kjent regissør fra filmepoken “Den Italienske Neorealismen”. Filmene fra denne perioden er dystre og dysterheten stammer fra 2.verdenskrig. Filmene er i svart-hvitt og er ofte lydlagt med akustisk klassisk musikk. Filmen jeg har valgt handler som sagt om Umberto D. som sliter med økonomien. Problemstillingen ligger i at han ikke har råd til å betale husleien sin. Han trenger pengene sårt, men allikevel vil han ikke vise seg selv utad som tigger. På filmen kan vi se at han prøver å tigge, men trekker fort tilbake hånden idet noen prøver å gi han penger. Så får han en idé om å la den lille hunden hans tigge for han, slik slipper han selv den ydmykelsen det medfører å tigge blant sine rikere venner.
Denne filmen er typisk for perioden, nettopp fordi den får frem historien om en helt ordinær og vanlig mann. Ideen bak den Italienske neorealismen var å gå vekk fra historier som var oppfunnet. Den Italienske neorealismen ville gjenspeile virkeligheten og gå ut og filme i de virkelige gatene og ikke i ulike studioer. Ofte var det amatører som ble satt inn som hovedroller, noe som skiller seg vekk fra dagens Hollywood-sjanger hvor de som oftest tar i bruk kjente skuespiller. Selv om de Italienske neorealistiske filmene skulle skildre virkeligheten var ingenting satt til tilfeldighetene. Filmene hadde lange tagninger og lite klipping slik at de fikk et mer realistisk preg. Allikevel var filmene nøye regissert.
Filmens regissør, Vittorio de Sica, lagde mange filmer i denne epoken, og fikk også en del priser for sine filmer som eksempelvis 4 Oscar-statuer for beste fremmedspråklige film. Hans karriere startet som skuespiller, men etter hvert gikk han over til å bli en banebrytende regissør innen den Italienske neorealismen. Han var en av de første regissørene i denne epoken. I sin helhet var han filmregissør, skuespiller og manusforfatter.

Ung i sentrum

Vi fikk nylig et oppdrag om å lage en bilde-film som skulle fremme hva ungdom mener om denne byen, Kongberg. Det kunne være så mangt, tenkte vi, og derfor var det litt vanskelig å komme i gang. Allikevel var det en interessant oppgave, og jeg mener nå i etterkant at vi taklet den greit.
Denne filmen ble planlagt til punkt og prikke, hvilke bilder vi skulle ha hvor, hvilke overganger, hvilke lydklipp, hvilke effekter osv.
Budskapet i filmen ligger vel egentlig i dialogen som går gjennom hele filmen, og selvfølgelig bygger bildene oppunder dette. Musikken er uten særlig stemmer, slik at det ikke forstyrrer dialogen. Jeg synes dette fungerte ganske bra.
Nå er filmen ferdig, og alt i alt synes jeg denne oppgaven var utfordrende og litt krevende i forhold til å skulle fremme et budskap via still-bilder og lyd. Men allikevel sitter jeg igjen med et inntrykk av at vi i gruppa koste oss mens filmen ble lagd!

(legger snart ut filmen)