Den Italienske neorealismen

Filmen “Medicante” omhandler filmkarakteren “Umberto D.”. Filmen er fra 1952 og er regissert av Vittorio de Sica som var en kjent regissør fra filmepoken “Den Italienske Neorealismen”. Filmene fra denne perioden er dystre og dysterheten stammer fra 2.verdenskrig. Filmene er i svart-hvitt og er ofte lydlagt med akustisk klassisk musikk. Filmen jeg har valgt handler som sagt om Umberto D. som sliter med økonomien. Problemstillingen ligger i at han ikke har råd til å betale husleien sin. Han trenger pengene sårt, men allikevel vil han ikke vise seg selv utad som tigger. På filmen kan vi se at han prøver å tigge, men trekker fort tilbake hånden idet noen prøver å gi han penger. Så får han en idé om å la den lille hunden hans tigge for han, slik slipper han selv den ydmykelsen det medfører å tigge blant sine rikere venner.
Denne filmen er typisk for perioden, nettopp fordi den får frem historien om en helt ordinær og vanlig mann. Ideen bak den Italienske neorealismen var å gå vekk fra historier som var oppfunnet. Den Italienske neorealismen ville gjenspeile virkeligheten og gå ut og filme i de virkelige gatene og ikke i ulike studioer. Ofte var det amatører som ble satt inn som hovedroller, noe som skiller seg vekk fra dagens Hollywood-sjanger hvor de som oftest tar i bruk kjente skuespiller. Selv om de Italienske neorealistiske filmene skulle skildre virkeligheten var ingenting satt til tilfeldighetene. Filmene hadde lange tagninger og lite klipping slik at de fikk et mer realistisk preg. Allikevel var filmene nøye regissert.
Filmens regissør, Vittorio de Sica, lagde mange filmer i denne epoken, og fikk også en del priser for sine filmer som eksempelvis 4 Oscar-statuer for beste fremmedspråklige film. Hans karriere startet som skuespiller, men etter hvert gikk han over til å bli en banebrytende regissør innen den Italienske neorealismen. Han var en av de første regissørene i denne epoken. I sin helhet var han filmregissør, skuespiller og manusforfatter.